Blogg

Er livet mitt en klisje? La kaffedrikkerne flytte til Oslo!

Skrive av Halvor Gregusson - (10.06.2009)

Halvor er 29 år og kommer opprinnelig fra Kristiansand, men har flyttet til Sogndal der han er grunder og daglig leder i Yast AS. Halvor er sivilingeniør utdannet ved instituttet for industriell økonomiledelse ved NTNU, med entreprenørskap og innovasjon som fagfelt. Etter at han flyttet til Sogndal er han blitt en fjell og friluftsentusiast som stort sett er en artig kar å prate med når han har fått skjønnhetssøvnen sin :)

Sjelden har jeg følt meg mer truffet av en artikkel, eller essay som Anne Viken omtaler det, i Syn og Segn. Hun tar et oppgjør med markedsføringsmetodene av Sogn og Fjordane ovenfor hjemflyttere og tilflyttere. Mitt bokmål har allerede avslørt meg som sistnevnte.

Jeg vet ikke om jeg skal takke henne for, eller bannlyse hennes påstander om at det nye livet mitt i Sogn og Fjordane er en urealistisk klisjé. I motsetning til Viken skal jeg prøve å komme med en trinnvis plan på hvordan jeg mener rekruttering til fylket burde gjøres.

Inntil nylig har min kunnskap om Sogn og Fjordane begrenset seg til tre ting. Sognefjorden, Sogndal Fotball og … hmm, det var visst bare to. Hvorfor flyttet jeg hit?

Anne Viken skriver at fjord, fjell og den nasjonalromantiske småbruks-idyllen er det varemerket Sogn og Fjordane besitter, og kritiserer at det er også dette varemerke fylket prøver å besette. Dette er konservativt og konserverende, ikke fornyende, mener hun. 

Før dette blir kommentert skal jeg trekke fylkets varemerke ned til et annet nivå. Sogn og Fjordane har ikke noe varemerke.

Det finnes få som vet om Sogn, Sunnfjord og Nordfjord. Dette bekreftes ofte ved at uopplyste i media forkorter Sogn og Fjordane med å kalle hele sulamitten for Sogn. Mine venner spør meg om hvordan man kommer seg til Sogndal. Når jeg svarer fly fra Gardermoen eller Flesland får jeg som regel svaret:” Hvor mellomlander jeg da?” I spørrespillet Trivial Pursuit kan man få følgende spørsmål: ”I hvilken by kommer avisen Firda ut?” Det ble jubel og latter da gjetting på Førde, en plass på Vestlandet, var riktig. Dersom man skal gjøre noe med merkevarebygging mot den norske menigmann må det først et snev av selvinnsikt til. 

Steg 1: Tilstå for seg selv at Sogn og Fjordane ikke eksisterer på det mentale kartet for den gjennomsnittlige nordmanns fremtidsplaner.

Det manglet ikke på alternativer. Våren før Lehman Brothers ble sendt til de evige finansjaktmarker manglet det ikke på jobb-alternativer i sentrale strøk for nyutdannede sivilingeniører.

Framtidsfylket hadde jeg ikke hørt om, men en åpen og ærlig presentasjon fra styreleder i Kunnskapsparken Sogn og Fjordane, Øystein Stavli, satt i bakhodet. I tillegg hadde jeg jobbet med en bedriftscase fra Sunnfjord i studietiden, Tracksa. Det var kanskje ikke urbant, men det manglet ikke på fritidsaktiviteter i fylket. Likevel virket Sogn og Fjordane som et fjernt alternativ. Hvem i all verden flytter til Sogn og Fjordane?

Viken mener at Framtidfylkets rekrutteringsmesse fremstår som et arrangement der budskapet ikke når frem til mottaker. Eller enda verre, budskapet når frem, men mottaker oppfatter det som klisjeer og reklamesnakk.

Viken poengterer unikhet i markedsføring, samt reelle historier fra hverdagslivet. Hun påstår at markedsføringen av fylket er i ferd med å gå fra politisk basert motkultur til kommersiell medkultur.
Hun påpeker at fylket må skille seg fra turistklisjeen fjord og fjell, men dette blir i mine øyne å ta avstand fra de samme unike verdier man kan spille på.

Sogn og Fjordane kan ikke friste med Grunerløkka og 10 000 kaffebarer. La de som ønsker seg det livet få lov til å flytte til Oslo og Bergen. Men dersom man ønsker å kunne gå hjem fra jobb klokka fire, ta ”kveldskjøringa” på ”Heggmyradn” eller bestige en 2000 meters topp på lørdag og ned igjen til middag, så kan Sogn og Fjordane være landets beste alternativ.

Sogn og Fjordane er kanskje det eneste stedet der du nettopp KAN være sauebonde, designer i enkeltmannsforetak og snøbrettkjører på samme tid.

Sogn og Fjordane er billig å bruke

Viken trekker en helt vanvittig parallell der hun mener at markedsføringen er rettet mot de sporty ergo de ressurssterke. Hun trekker en parallell mellom god lønn og det å ha råd til å surfe, kjøpe heiskort, ordne arbeidstider eller ta helgeturer. Det koster like mye å gå på topptur som å ta trikken. Et årskort i skibakken koster ikke mer enn et årskort på offentlig transport i Oslo, et par middelmådige telemarkski kan kjøpes billig brukt, en helgetur på Fjærland camping er billigere enn en tur ut på byen i Trondheim. Den lille gjengen vår av tilflyttere er kanskje av de Viken beskriver som ressurssterke, men det billigste vi gjør, er å bruke Sogn og Fjordane. At Sogn og Fjordane er et sted for de som er sporty kan godt være, men at sporty er ensbetydende med ressurssterk er direkte feil. Dersom man har tre unger i skolealder har man kanskje ikke tid til å benytte seg like mye av naturen, men dyrt trenger det ikke å være. 

Viken klisjémerker virkelige liv

Jeg var ikke til stede på Framtidsfylkets rekrutteringsmesse i Oslo, men jeg var med i både Trondheim og Bergen. Jeg var av dem som i Aftenpostenbilaget ble beskrevet som ”fikk jobb og puddersnø på ett brett” . I tillegg var jeg avbildet på forsiden av framtidsfylkets egen avis sammen med to av mine medtilflyttere, Håvard og Jørn. På messene holdt de innlegg om hvordan det var å flytte til Sogn og Fjordane som grundere. Om dette budskapet ble oppfattet som klisjéaktig i Viken sine ører kan godt hende, men at dette faktisk var den sanne historie om hverdagslivet til to grundere i Sogn og Fjordane er utvilsomt korrekt. Her forleden var Håvard og Jørn i Stryn for å stå på ski sammen med flere andre som har tatt veien til Sogn og Fjordane. I bunnen stod skrekkslagne turister og så opp på fjellet. På toppen stod skiglade gründere og så ned på fjellsiden og skrekkslagne turister. Det er riktig at fjord og fjell er brukt i turismemarkedsføring, men nye måter å se fjellet på er ikke nødvendigvis konservativt og konserverende, snarere nytenkende markedsføring ovenfor tilflyttere. Det er nettopp dette som er unikt! Samme fjell, forskjellige muligheter. At frikjøring, elvekajakk og selvrealisering har økende verdi for folks bosettingsønsker burde Sogn og Fjordane utnytte på det sterkeste uten å kalle det verken mot- eller medkultur. Det er et ess i ermet!

Steg 2: Markedsfør mot dem som har noe her å gjøre. Vis at det er mulig å gjøre noe her som ikke lar seg gjøre i storbyen. La kaffedrikkerne som vil til Grünerløkka få lov til å reise.

Tanken på å dra til Sogn og Fjordane ble et daglig humorinnslag mellom meg og min kamerat, Konrad. Det var en spøk som skulle vise seg å bli alvor. Vi kontaktet Kunnskapsparken Sogn og Fjordane og ba om å bli invitert til Sogn og Fjordane. Da vi omsider fikk se hva som lå i fylket ble spøken fort satt til sides. Som fotballinteresserte snøbrettkjørere ble vi fasinert over friluftsmiljøet og Fosshaugane Campus. Med to tusen studenter på toppen av seks tusen innbyggere gikk det plutselig opp for oss at det var mulig å oppnå sosiale relasjoner i tillegg. Vi dro tilbake til Trondheim med tvil fremfor spøk i bagasjen.

Enig med Viken

Selv om jeg ikke er enig med Viken om at livet mitt er en klisje, har hun ett poeng med å få frem de daglige historiene. Det nytter ikke å si at man kan stå på ski dersom det ikke er noen å stå på ski med. ”Alle” kjenner noen i Oslo, men ”ingen” kjenner noen i S&F. For å flytte hit, må det ligge en visshet om at det sosiale aspektet blir ivaretatt. For vår del ble dette ivaretatt gjennom å være to kamerater som bestemte oss for å flytte hit, samt melde oss opp til studier av sosiale hensyn. Sånn sett var dette lett for oss. For hjemflyttere er nok også dette mye enklere, men et fylke som bare satser på hjemflyttere og deres ektefeller har liten framtid. Det å inkludere sosiale miljø til å aktivt delta i rekrutteringsarbeidet mener jeg kan være en vesentlig suksessfaktor. Kanskje burde dykkere fra Florø hatt en stand på Framtidsfylkets rekrutteringsmesser? For vår del har Meieriet (studentplassen) og skikjørerne i Lurkarlaget vært gode sosiale arenaer. Bør tilsvarende foreninger også engasjere seg eller blir invitert til å delta i rekrutteringsarbeidet? Hva med å etablere en fadderordning for tilflyttere? Er du ski-interessert får du en fadder som tar deg med på de første toppturene.

Steg 3: Legg en plan for å integrere tilflyttere inn i et sosialt miljø. Dette er kanskje ikke nødvendig i alle tilfeller, men det er lett å velge venner i storbyen fremfor ukjente i bygda. Her har fylket en jobb å gjøre.

Nok en gang kommer Jørn inn, og jeg spør: ”Hadde du flyttet hit på bakgrunn av det du visste om Sogndal dersom ikke Konrad, Håvard eller jeg hadde flyttet?” ”Nei, det hadde jeg ikke gjort. Hadde jeg visst om skimiljøet kunne jeg funnet på å gjøre det, men ikke på bakgrunn av det jeg visste da vi flyttet”.

Svarfristen nærmer seg, og vi må ta stilling til jobbtilbudene. På shortlisten til både Konrad og meg står det Oslo eller Sogndal. Det var vanskelig å bestemme seg, men ikke før vi tenkte på hvordan livet kom til å bli i Oslo, falt beslutningen. Plutselig begynte vi å frykte at livet i Oslo kom til å bli en repetitiv øvelse av lange arbeidsuker, harde fyllekuler og hyppige kafébesøk. Det gikk opp for oss at dette kanskje kunne bli ensformig i lengden. På den andre siden stod Sogn og Fjordane og lokket med en uforutsigbar tilværelse, men med en jobb som var høyrelevant i forhold til utdannelse. Draumen om eventyret i Sogn og Fjordane hadde begynt. Ved første øyekast kunne vi nesten ikke tro at vi valgte å si nei til de mer karriere-riktige jobbene i Oslo, men dagen etter å ha signert jobbkontrakten føltes det som om det aldri hadde vært noe annet alternativ.

En bloggportal blir foreslått som mulig løsning for å få frem historiene fra fylket. Men til tross for mange teoretiske innspill fra diverse kilder andre steder i artikkelen, har ikke Viken trukket frem vitenskapelige bevis på at dette er veien å gå, snarere en påstand basert på hennes eget favorittmedium.  At en bloggportal er en god start er jeg enig i, men innen entreprenørskapsteori finnes en evig læresetning. Et godt produkt selger ikke seg selv. Å forvente at studenter og andre blir interessert i fylket via blogger de ikke har hørt om eller skal lete seg frem til, blir en slags ”håp på det beste” løsning. 

Samtidig kan en messe via Framtidsfylket fort fremstå, som Viken beskriver, klisjéaktig. At flere aktører i fylket har klart å trosse fogderigrensene og fått til en ordning rundt Framtidsfylket er en god start. Men det finnes mange måter å rekruttere på. Kanskje burde Florø invitere studentdykke-organisasjoner til en Sightseeing. Kanskje burde Måløy invitere landets entreprenørskapslinjer for å fortelle om jobbmulighetene.

En av de vanligste rekrutteringsformene på NTNU var studentoppgaver. En bedre og mer ressursbesparende måte å utforske markedsmuligheter eller se innovative løsninger på finnes ikke. At ikke næringslivet i Sogn og Fjordane i større grad benytter seg av dette finner jeg vanskelig å forstå. Kunnskapsparken i Sogn og Fjordane har til og med en egen ordning for dette, der vi kobler og tar oss av kontakt med utdanningsinstitusjoner fra hele landet. Studentfunn. Det er den beste måten å prøve ut et arbeidsforhold med en mulig ansatt på. Det er verdens beste jobbintervju samtidig som kandidaten får mulighet til å se hvilke muligheter som er tilgjengelige i fylket. 

Steg 4: Møt de interesserte på deres egen arena. Få dem hit og vis dem hva vi har. Følg opp med personlig kontakt og bygg bånd. I verste fall har man gitt personer en historie om Sogn og Fjordane. Det i seg selv er mangelvare i Norge.

I løpet av studiet hadde jeg sammen med fire venner så smått begynt en bedrift, men ideen levde mest som et hobbyprosjekt der helgene gikk med til programmering og forretningsplan. Det er langt derfra og til en levedyktig bedrift. 

Det største problemet innen bedriftsoppstart i Norge er å få personer til å gå fra en trygg jobb til en usikker tilværelse i egen bedrift. Naturlig nok er det lite finansiering å hente for ideer som drives på hobbybasis. Dette dilemmaet ergret meg som entreprenørskapsstudent, men da jeg overhører en samtale mellom Håvard og Jørn på et av våre nachspiel ante jeg en mulighet for å få med meg to særdeles dyktige unge herrer til Sogndal. ”Du Jørn, hvor gøy hadde det ikke vært å jobbe i sin egen bedrift.” ”Det hadde vært fett!”. Enkelte historier fra fuktige kvelder glemmer man, men enkelte glemmer man aldri. ”Hvorfor har dere ikke sagt det før?” utbrøt jeg, og lurte på hvor mye penger vi måtte stable på bena før de ville være med å flytte til Sogndal. Kort fortalt fikk vi god hjelp av Sparebanken Vest, Sogn og Fjordane fondet og Innovasjon Norge. Slik var den sanne historien om hvordan fire sivilingeniører flyttet til Sogndal i August 2008. 

Men det slutter ikke her. I august 2009 flytter det inn to til. Våre vintereventyr fra Sogn og Fjordane har lokket til seg enda flere. Altså seks tilflyttere på to år på bakgrunn av en studentoppgave, en presentasjon og et besøk til Sogndal. Dersom bedriften vår, Yast (www.yast.com), skulle vise seg å bli en suksess, anser vi ikke rekruttering for å være det store problemet. For vi vet veldig godt hva slags mennesketyper vi kan tiltrekke oss, og vi vet hvor vi skal lete. Kan framtidsfylket Sogn og Fjordane si det samme?

Steg 5: Spre ordet. Bruk tilflytterne for hva det er verdt. La dem være faddere, kontaktpunkt, bloggere, ambassadører, hva som måtte passe. Her er jeg enig med Viken. Historiene må frem i lyset, men det krever nok tyngre skyts enn blogging.

I mine øyne har Framtidsfylket kommet veldig langt på sine to leveår. Spre ordet taktikken rundt arrangementet har fungert meget bra selv om jeg selvfølgelig synes det kunne vært fokusert mer på tilflyttere enn hjemflyttere. Som i storbyene må vi nok også her belage oss på at folk skifter jobb hyppigere i fremtiden. Jeg har hørt historier om arbeidsplasser der de helst vil ha personer født og oppvokst i bygda under det argument at de ikke forsvinner. En slik holdning gir ikke akkurat mange nye ideer til bygda, og fraflytting blir et ufravikelig resultat. Kanskje en gang folk kan begynne å spørre meg om jeg trives i Sogn og Fjordane fremfor å spørre hvor lenge jeg blir.

De nye hjemmesidene til Framtidsfylket kommer til å bære preg av bedre toveiskommunikasjon med målgruppen, samt bedre bloggmuligheter. Men som Viken også påpeker i sin radiodebatt med Arvid Andenæs, det er 100 000 innbyggere i fylket. Det er en middels storby spredt utover et helt fylke. Det er dyrt å rekruttere hit, men det er også nødvendig å sette ressurser til dette. Det må være et samarbeidsprosjekt som får fogderiene til å forsvinne. For øvrig kunne jeg ikke brydd meg mindre om jeg bodde i Nordfjord, Sunnfjord, Sognfjord, Fjordfjord, Fjellfjord eller Tullefjord. Etter et besøk jeg nylig hadde til Måløy viste det seg at mange jeg kjenner burde være interessert i å flytte dit. 

Dette kommer jeg til å spre på Twitter, Facebook og mine grundernettverk uten at jeg heier noe mer på Måløy enn andre steder. La oss spre ordet til de som har nytte av det, og la folk få bosette seg der de ønsker, men la kaffedrikkerne flytte til Oslo.

Steg 6: Sett av ressurser til rekruttering og samarbeid. Død over fogderigrensene!

Del denne artikkelen:

Gå tilbake til nyheitssida