Halvor Gregusson

+1

Jeg har lyst til å benytte anledningen til å fortelle en liten solskinnshistorie. Det er en artig historie som begynte et sted på sensommeren 2009 og som har resultert i +1 i tilflytterstatistikken.

Men jeg er ikke glad i statistikker. For denne personen er mer enn +1. Da hun ble spurt om å være med på en sykkeltur en sommer her forleden svarte hun med følgende: ”Dersom vi skal ut å sykle kan vi likegodt gjøre det skikkelig,” så syklet hun og ei venninne Nordkapp – Lindesnes.

Jeg husker ikke dato eller nøyaktig klokkeslett, men det var i arbeidstiden. Jeg må innrømme det. Hun var tydeligvis litt usikker på noe, og jeg hadde en viss formening om hva det var og jeg sa: ”Jo Ida, du skal bli VEKA-sjef.” ”Nei, eg har bestemt meg, eg kan ikke.” ”Men du har jo lyst”, sier jeg. ”Jo, eg har jo det, men det er for sent, arbeidet burde vært i god gang nå.” ”Ja, men det klarer du, kom og bli med inn til Wilhelm, så snakker vi om samarbeid mellom VEKA og næringslivet.” ”Hvem er Wilhelm?”

Wilhelm var på det tidspunktet prosjektansatt i Sogn Næring og hadde også tilbrakt sin studietid i Sogndal. En person som hadde sett og opplevd hvor mye ressurser som blir lagt ned av studenter i bygda og med klare ønsker om å integrere dem i næringsarbeidet.

Samtalen fløt lett over bordet og prosjekt Overtalelse var godt i gang. Ida skulle bli sjef for studentVEKA i Sogndal, og det skulle bli den beste VEKA noen gang. Men av og til må man ofre for å få, så jeg spilte et kort som kunne vippe henne i riktig retning.

I 2009 hadde nemlig Ida vært VEKA-sjef, mens jeg hadde vært med i revyen. En revy Ida hadde storkost seg med og hun hadde gjentatte ganger i etterkant fortalt meg at jeg måtte bli med på revyen 2010.

”Om du blir VEKA-sjef, så skal jeg bli med på reyen.” Det var kanskje ikke like stort offer for meg, men Ida var tydeligvis på gli og avsluttet med å si at hun skulle tenke på det.

Og man må svi mens jernet er varmt, så jeg satt meg ned og skrev en kontrakt. En kontrakt der en signatur ville bety at jeg ble revyartist og Ida ble VEKA-sjef. Senere den dagen gav jeg henne kontrakten under en fellesmiddag i HSF-kantina. Kontrakten gikk en runde rundt bordet før den endte i hendene på Ida som profesjonelt la den til side og sa ”Ooooo, så spennende, men eg må tenke på det.”

Tre dager senere får jeg en telefon. ”Eg har signert, eg har signert!” Entusiasmen i andre enden av det som før ble kalt for ”røret” var som å høre en jetmotor akselerere på flystripa.

For de som er så heldige å ha vært på VEKA i år, så trenger jeg kanskje ikke skrive at VEKA hevet seg enda et hakk fra i fjor. At revyen med revysjef Ingri Martine Fonn fra Førde ble enda bedre enn i 2009. At mengden glede som utspilte seg i Sogndal de to ukene var verdt alt slit og vel så det.

Men historien er ikke ferdig. I mine øyne begynner den nå. Det snakkes mye om kompetanse til fylket. Men det finnes jo mye kompetanse her fra før. Man må ikke alltid se over grenser for å finne personer som burde bo i Sogn og Fjordane. Så mens hele fylkets næringsliv har vært på tur til både Trondheim, Oslo og Bergen for å rekruttere, så er det ingen som har vært her på hjemmebane og gjort samme jobben. Ingen som hadde prøvd å rekruttere Ida. Og det var i grunn litt synd, for hun er en av de positive personlighetene som burde være i Sogn og Fjordane. Så da jeg ble bedt om å holde et innlegg på Sogndals næringslivskonferanse var det med en appell til lokalt næringsliv. ”Se rundt dere, det finnes mange flinke folk her. Og noen MÅ ansette denne dama før hun forsvinner til sommeren.”

Uka etterpå var Ida i tre jobbintervju. Og Wilhelm som nå var blitt daglig leder i Sogn Næring holdt et av dem. Ida ble tilsatt. Ida er nå ikke lenger bare en student som har flyttet hit fra Bergen for å studere. Hun har nå flyttet hit PUNKTUM

Og selv om det er pottende kjedelig å lese MORAL-spalter i slutten av slike innlegg, så tar jeg meg friheten til å skrive det likevel. MORAL: Av og til trenger vi at noen gir oss et lite dytt for å gjøre de tingene vi egentlig har lyst til. Og mens vi ser etter kompetanse i andre deler av landet, så burde vi kanskje benytte muligheten til å forsyne oss litt av de ressurspersonene som eksisterer her fra før.

Og jeg gleder meg til fortsettelsen på historien.

Del denne artikkelen:

• 
• 
• 
• 
• 
• 

Gå tilbake til nyheitssida