Karriereprat: Bygutten som fekk seg ei heimbygd

8. november 2008, Sogndal: Alle sogninger har blikket vendt mot Fosshaugane Campus. Gressmatten badet i flomlys i det kjølige høstværet. Aalesund er på besøk – Det står om opprykk til Tippeligaen. Skal Saftkokaradn tukte Kjetil Rekdal (igjen)? Ekkoet fra bragden mot Vålerenga i 2000 høres i hele Sogndal.

November, et lite rekkehus på Bjerke i Groruddalen, Oslo: Jeg spiser havregrøten min og gjør meg klar til morgenøkten i fotball på Bjerke vgs sin idrettslinje. Jeg blar meg bakerst til sportsdelen i Aftenposten, leser om en bygd kalt Sogndal. Leser om Fosshaugene Campus, hvordan videregående og idrettslinja på høyskolen er integrert i stadion. Dette høres perfekt ut, tenker jeg.

«Jeg flytter hit jeg, mamma». Mamma snur seg, ser på den sytten år gamle sønnen sin og ler, litt nervøst.

«Nei, det gjør du ikke, det.» Hun gjør seg klar til arbeidsdagen.

3. januar 2009: Jeg vinker farvel til familien idet de setter seg i bilen og kjører over fjellet igjen. Tilbake til Oslo, tilbake til byen min. Hva i huleste har jeg gjort, tenker jeg. Tårene triller, skolen begynner om to dager og jeg kjenner ingen. Oslogutten i Sogndal. Eventyret som såvidt var begynt.

Dette ble kjærlighetshistorien mellom bygda Sogndal og meg. Her ble jeg værende i fire og et halvt år, fullførte videregående på idrettslinja. Tok en bachelor i reiselivsledelse før jeg vendte nesen til Oslo, Gardermoen og en jobb på innsjekksskranken hos SAS for å spare opp til å kunne gå på skole i London et år.

Etter et år i London vendte jeg tilbake igjen til Oslo og jobbet som salgsassistent for et japansk reisebyrå kalt Tumlare. Gruppereiser var ikke helt det som tirret meg. Sammen med sjefen min bygde vi opp en luksusavdeling. Plutselig skreddersydde jeg de utroligste reiser i Skandinavia og Baltikum for amerikanere, russere, arabere og briter. Jeg jobbet med kunder samtidig som jeg samarbeidet med lokale, dyktige opplevelsesaktører i Lofoten, Aurland eller Kongsberg.

I august 2018 byttet jeg ut japanske Tumlare med forretnings(tech) reisebyrået Egencia. Eid av det gigantiske Expedia Group var det en enorm læring å bli del av en arbeidsstyrke på over 16.000 mennesker globalt. Som salgssjefen for det norske kurs og konferansemarkedet måtte jeg balansere en amerikansk arbeidskultur og en norsk forretningstilnærming. Jeg trivdes i Oslo, men helt siden jeg flyttet fra Sogndal var det en stemme som sa «Èn dag. Èn dag skal jeg tilbake, tilbake til bygda.»

Oslo, februar 2019: Jeg blir ringt opp av venner i Sogndal som er på Fjellsportfestivalen.

«Sebastian, det er en kjempekul stilling som blir annonsert her nå! Marknadsleiar for Sognenett, det høres ut som en jobb du hadde digga! De er blant hovedsponsorene av festivalen.» Var dette muligheten min? Jeg hadde ikke vært i Egencia særlig lenge, men jeg bestemte meg for å søke. Når toget står på perrongen gjelder det å hoppe på så fort som mulig og se hvor det tar deg hen.

Sogndal, 5. oktober 2019: Frokosten nytes på verandaen, det kjølige høstværet kjennes deilig i ansiktet mitt. Solen steker fremdeles, en herlig blanding av varmt og kaldt. Fjorden glitrer der nede. Jeg har vært her i tre måneder nå, sett fjellveggen gå fra grønt til nydelig oransjetoner. Bygda grep tak i meg, hun lot meg vandre litt, men ga aldri slipp. Lokket meg tilbake når jeg var klar. Det er artig å få være med å bidra til næringsutviklingen i bygda og regionen Indre Sogn, det er hva som trigger meg. Å være med på å få ting til å skje. Bygge opp, jobbe raskt, lære, nyte og oppleve. Jeg går mot strømmen og tenker flere må gjøre det samme, bygutten som flyttet til bygda. Sogndal ga meg utdanningen min og lot meg finne ut hvem jeg var. Det er på tide at jeg gir noe tilbake.

Å gå fra et konglomerat med 16.000 ansatte til Sognenett med sine 20 ansatte kan for mange virke som et merkelig steg å ta. Ikke for meg. Sognenett er et spennende selskap som nyter stor vekst. Et selskap som gir tilbake til lokalsamfunnet og sørger for at alle i Indre Sogn kan ha et lokalt internettilbud. Å få være med på den reisen er utrolig spennende. Ikke minst er det et bevis på at de med ambisjoner ikke må jobbe i byen. Som marknadsleiar (jeg bruker det nynorske ordet for det er så fint) leder jeg salg, kundesenter og leveranseavdelingen. Dessuten får jeg jobbe med masse flotte mennesker med hjertet for hva de holder på med, enten det er i Lærdal, Aurland, Luster eller Sogndal. Endelig får jeg gi tilbake til fjorden og fjellene og menneskene jeg er så glad i. Jeg er med på å utvikle selskapet, levere en enda bedre kundeopplevelse og se det store bildet. Men det som har imponert meg mest er menneskene jeg jobber med.

Og for dem som måtte tro det blir ensomt: Den 31.juli pakket jeg ut i leiligheten jeg leier her på Kringla i Sogndal. Den 1. august ringer Kaupanger sitt herrefotballag og spør om jeg ikke vil være med på en økt senere den kvelden. Det er Sogninger i et nøtteskall, de er rause. Samtidig er de ambisiøse, men ikke minst stolte. Her blir man oppfordret til å få ting til å skje.

I Sogndal kan jeg koble av fra jobb med en fjelltur, en fotballøkt eller en tur i klatreveggen. Tankene klarner fort når en står med kalk på fingertuppene og prøver å løse puslespillet på veggen. Det er nærheten til naturen som er så fin, den gir meg friheten til å utforske og oppdage, men samtidig inspirere. For jeg liker å skrive, og når jeg skriver er verandaen favorittplassen min, for derfra kan jeg se på fjellene og fjorden og tenke «Her er det jaggu ikke så aller verst». Og for de dagene man skal kose seg ekstra, så anbefaler jeg quiz på Dampskipkaien med gode venner.

Selvfølgelig savner jeg Oslo. Det er jo hjembyen min, så jeg reiser hjem når jeg kan, kjenner en urban ro senke seg idet jeg får ta T-banen igjen. Nyter en kaffe på Grünerløkka, eller spiser på Torggata med barndomsvennene mine. Men jeg fant ut at det går an å ha både en hjemby og en hjembygd. For hjemme er ikke bare hvor man kommer fra, hjemme er der man føler seg vel.