Ser ingen grunn til å bu i «byn» når han kan bu i Sogn

Fra mine tidlige barneår var jeg han som brukte alle sparepengene på fiskeutstyr og radiostyrte bensinbiler, og stadig ble observert fiskende i elven rundt Åsane Senter mellom handlevogner og glasskår. Eller balanserende på en fjellknaus med en panisk mor på vill leiting etter sin nest eldste sønn, nummer to i rekken av fire. Fem om man regner med boxeren Gross.

Sett tilbake var det kanskje ikke annet enn naturlig at en bergenser med en solid dose sunnfjordblod i årene, servert fra vår kjære mormor, gjorde et aldri så lite opprør mot asfalt på søk etter natur og dyreliv. Et søk etter mer landlige omgivelser var i emning.

Fornybar energi i bygdemetropolen

Etter befalsskole, jobb i forsvaret, idrettsfag og en periode med arbeid var tiden moden for å bli student. Valget falt naturlig på fornybar energi i bygdemetropolen Sogndal, en plass med unik nærhet til både natur og kulturtilbud (for de som liker sånt).

Da bachelorgraden var landet, bar det tilbake til Bergen på grunn av samboerens studier, og for min del arbeid med barn og unge i regi av barnevern, skole og veldedige organisasjoner. Å bli inkludert i sårbare barn og unges liv er et privilegium, og har gitt meg nye perspektiver som jeg tar med meg videre. Hunden min ble flittig brukt i dette arbeidet, og naturen likeså.

Vil at datteren min vokser opp tett på naturen

Det er liten tvil om den positive effekten nærhet til dyr og natur har på oss mennesker. Da min samboer (fra Sørfjorden i Hardanger) og jeg ble gravide i 2015, ble vi raskt enige om at datteren vår Hedda måtte vokse opp i mer landlige omgivelser. Hedda er nå tre år og elsker naturen. Hun har allerede vært med meg på mange jakt- og fluefisketurer, sittende fornøyd og nysgjerrig i sekken, på ryggen min eller i lyngen.

For oss voksne er nærheten og muligheten til å kunne komme seg på fiske, jakt, tur eller ski både før og etter jobb et uvurderlig gode som står himmelhøyt. Nøkkelord er hverdagstrivsel og mer tid til det en ønsker å bruke tid på.

Tilbud om jobb i Sognekraft

Da samboer var ferdig utdannet barnehagelærer våren 2018, begynte vi å se oss rundt etter arbeid i distriktet. Og da tilbudet om et vikariat i Sognekraft som Prosjektkoordinator for energiutvikling kom, var det bare til å hive seg rundt og iverksette migrasjon.

(Det er ikke det mest populære jeg har gjort, å meddele til Kurt Oddekalv i Norges miljøvernforbund at jeg sa opp min faste stilling der for å jobbe på utbyggingsseksjonen i Sognekraft.)

Variert arbeidsdag: Jobben i Sognekraft består av både feltarbeid og kontorarbeid.

Gyllen start på karrieren

Å jobbe i Sognekraft har til nå bydd på utfordrende, hektiske og morsomme dager, med en læringskurve med en helning som setter konsernets utvikling (som er bratt) til skamme.

Arbeidsdagene er varierte og kollegaene trivelige med stor kompetanse på sine respektive områder. Tempoet er stort og aktiviteten historisk høy. Dette gir meg som er fersk innen energisektoren og har interesse for fornybar energi en gyllen start på karrieren.

Godt arbeidsmiljø: Tilsette i Sognekraft i triveleg lag.

Byer er til for å besøkes

For mitt vedkommende er det ikke mulig å finne en god grunn til å bo i en by kontra å bo i distriktet. Byer er til for å besøkes.

Så da satt jeg her på terrassen på hytten jeg leier, midt i en eplehage på Ølnes, i et forsøk på å utforme mitt første blogginnlegg noen gang. Med kyndig hjelp av bonden selv, Sigurd på 82, som jeg måtte stoppe i arbeidet med å klippe gresset med motorisert ljå i noen bratte bråt.

«Skriv at du e ein grei gut på tross av at du e bergensar, og at Sognekraft må gje meg eit spann straum».

Signe Distrikts-Norge.

Truls Edvard.